Dagen før dagen……

I dag er det den 7 mai. Jeg er på et hotellrom i Oslo og slapper av. I morgen blir det en stor og lang dag. Som en del av Veterankompaniet Akershus Festning skal jeg delta på festningen med vakthold og service ovenfor de besøkende. Jeg gleder meg, den 8 mai har stor betydning for meg som krigsskadet veteran.

Frigjøringsdagen har jo vært offentlig flaggdag siden 1962. Siden slutten på den andre verdenskrig har veteraner kjempet for å få den anerkjennelse og respekt de fortjener. Først i 2009 så vi virkelige endringer som fikk betydning for veteraner i Norge. Da ble det etter stort press fra organisasjoner og media politiske endringer som brakte veterankampen inn på et riktig spor. Vi har fortsatt en god vei å gå, men det ser mye lysere ut.

I 2010 vedtok Stortinget å innføre 8 mai som Frigjørings- og Veterandagen. Protestene lot ikke vente på seg. De kraftigste kom fra de som mente at vi med dette forherliget krig, grunnet Norges engasjement i flere NATO oppdrag. Oppdrag som har vært fredsskapende (brukt av makt) kontra fredsbevarende.

Jeg har tjenestegjort nesten 2,5 år ute i internasjonale oppdrag, både for FN og NATO. På Balkan ble jeg (vi) beskyldt av partene for å være partiske, fordi vi stilte oss som buffer mellom dem. I Sør-Libanon ble jeg (vi) beskyldt for å legitimere Israels tilstedeværelse fordi vi stilte oss som buffer mellom partene. I Kosovo ble jeg (vi) kalt barnemordere fordi NATO bombet mål, noen ganger dessverre med sivile tap. I Afghanistan opplevde jeg (vi) at norske politikere og ekstremister mente at vi var legitime mål som en NATO okkupasjonsmakt i området.

Victor Hugo sa i 1845: «Så du har fiender? Hvorfor? Dette er historien til enhver mann som har gjort en stor gjerning eller kommet på en ny idé.»

Som soldat er det mye man må tåle, men når man føler at de samme menneskene som sender deg (oss) ut (les demokratiet Norge) svikter deg (oss), da er det hardt å svelge.

Den folkelige hukommelsen i Norge er dessverre ganske kortvarig, den politiske enda kortere! Vi som reiste ut, vi gjorde dette fordi demokratiet Norge, det folkevalgte Storting valgte å sende soldater ut i farens vei. Vi gjorde dette fordi vi så at vår hjelp var nødvendig, vi gjorde dette med livet som innsats om det var det som måtte til.

Grunnen til at vi i dag kan markere 8 mars, gå i tog 1 mai, feire 8 og 17 mai er at noen sa NEI når nazistene overfalt Norge 9 april 1940. Noen kjempet og falt, de ga alt!

Etter krigen har over 100 000 kvinner og menn tjenestegjort i operasjoner som Stortinget mente var viktige for å sikre fred og frihet. Har vi lyktes alltid? Nei! Men det ligger på det politiske plan. Norske soldater har alltid vært blant de fremste i verden i løsningen av sine oppdrag. Flere har falt i tjenesten, noen har aldri kommet helt hjem. Jeg tilhører den siste kategorien.

En bekjent, og en venn har tatt sitt eget liv grunnet tjenesten. Krigens pris ER tung, og den regningen vil vi alltid ha så lenge vi sender våre beste ut i krigsområder. Heldigvis har majoriteten kommet tilbake med erfaringer det norske samfunnet har nytt godt av, og vil nyte godt av i fremtiden.

Jeg blir lei meg når jeg leser om Kjetil Bragstad som mistet benet og bestekompisen i Afghanistan, og nå sitter og må slåss for grunnleggende rettigheter. Og jeg blir opprørt! Kjetil ofret nesten alt, og takken er å måtte slåss med systemet. Det er en skam ikke Norge verdig.

Den 8 mai er tid for refleksjon, vi minnes de som falt, vi minnes de som gjorde Norge til det fantastiske demokratiet vi er i dag. Til den dagen jeg dør vil jeg forsvare noens rett til å mene at soldater er bortkastede penger og kritisere meg for det jeg har gjort. Samtidig blir det litt ironisk når det nettopp var soldater som ga oss denne friheten tilbake.

Vi må ikke glemme at når en soldat reiser ut, så er det som regel en hel familie rundt denne soldaten som også blir påvirket. Det er besteforeldre, foreldre, samboere, ektefeller, arbeidsplasser og ikke minst barn som hver dag ser en tom stol og minnes de som er ute i tjenesten. Som hver dag håper at denne tomme stolen skal bli fylt igjen. De nærmeste følger med på nyheter, og bekymrer seg når de hører om uroligheter i områdene vi er. Alle gruer seg for muligheten for at en dag står presten og en offiser på trappen med nyheter om at stolen aldri skal fylles igjen.

Det er ingen jeg som reiser ut, det er alltid oss. Takk til dere som holder fronten hjemme, uten dere hadde vi ikke klart å gjøre det vi føler vi må!

Dagen har ikke mistet sin betydning, tvert imot. Dagen er svært viktig for mange veteraner, og vi som går i uniform denne dagen bærer den med stolthet.

Når da ordføreren i Risør velger å flytte dagen til den 6. mai fordi det er da et musikkorps kan stille, da forteller det meg at kampen for anerkjennelse og respekt ikke er over.

VETERAN! Hold hodet høyt, vær stolt av den innsatsen du har gjort for Konge og Fedreland. Du tok skrittet frem når vardene ble tent, du sa jeg kan når ordren kom, og du ofret din tid for å hjelpe andre i kamp for fred og frihet. Nyt dagen, den er din og de som du alltid har hatt rundt deg.

Til dere som har valgt å ikke reise ut. Ta noen sekunder og tenk på hva vi (Norge) er, og hvorfor vi har det så bra. Mange vil si oljen. Den har gitt oss økonomisk frihet og rikdom. Den friheten norske kvinner og menn i uniform har gitt oss, kan aldri kjøpes for hverken gult eller svart gull. Så se deg om etter en veteran, og si: Takk for din tjeneste! Kanskje til og med gi en klem…
Det ER Norge i rødt, hvitt og blått!

Frank Sandbye-Ruud