Jeg gikk en tur i byen og følte byens ros…

Den 20 april var jeg med på noe unikt. Jeg deltok på Forsvarets markering av 40 års jubileet for UNIFIL styrkene. I 1978 sendte Norge soldater til Sør-Libanon. Et oppdrag som var ment å være kortvarig, men ble den lengste misjonen av de alle. I 20 år deltok Norge med kvinner og menn til de blå hjelmene. Jeg har venner som var først inn i 1978. Selv var jeg med på å «stenge» butikken i 1998. Tjenesten i Libanon merket og preget meg for livet. Mest på det positive.

Jeg er krigsskadet veteran, men hoveddelen av skadene mine kom senere i tjenesten min på Balkan. Jeg har aldri følt behovet for å reise tilbake til noen av mine misjonsområder, og kommer sannsynligvis aldri til å reise dit heller. Den 20 april snakket jeg med flere som akkurat kom tilbake fra tur til Libanon, og de kunne fortelle at Norge på ingen måte er glemt der nede. Innsatsen vår soldater gjorde satte et uslettelig inntrykk, og endret livet for mange i området. For det meste til det positive. Da Norge trakk seg ut, var det mange tårer. Noen økonomiske, men de fleste fordi Norge hadde alltid behandlet de lokale med respekt og ærlighet. En del fant kjærligheten i Libanon, andre ble forelsket i landet og folket.

Evner man å se forbi politikk, så var det svært få i området som ikke ville ha fred og frihet for seg og sine. De som hadde en annen agenda, fant raskt ut at det norske AO ikke var stedet man misbrukte til sin politiske agenda. Gjennom årene skjedde det handlinger utenfor vår kontroll selvfølgelig. Men vi må ikke glemme at vårt mandat var: Monitor and report. Det gjorde vi også. Når noen av partene brøt våpenhvile eller fred, da fulgte vi med, og rapporterte. Vi var i aller største grad en fredsbevarende styrke, og en buffer mellom partene. På det politiske plan, så var det mye som kunne vært annerledes. Det var uansett ikke vår oppgave å være et politisk pressmiddel eller pådriver. Nøytraliteten og norske soldaters trening i humanistiske prinsipper er noe av det som kjennetegner oss som nasjon. Jeg vil påstå at Norge har i alle år hatt verdens beste FN soldater.

Det er klart at med over 22000 soldater som er sendt ut, så har det vært (også bokstavelig talt) noen vådeskudd. Et par av de rett over mitt hode. Jevnt over gjorde norske soldater en svært god jobb. Det største bomskuddet var nok norske politikere som sendte unge norske soldater inn i en situasjon som var svært uoversiktlig. Situasjoner som var rene kamphandlinger og krig. Da hjelper det lite med monitor and report, når du må kjempe for ditt eget og andres liv. Den treningen hadde ikke de fredsbevarende soldatene vi sendte ut i 1978. Derfor ser vi naturlig nok at en del av de som dro ut, ble krigsskadet, både fysisk og psykisk.

Etter krigsseilerne og krigsveteraner etter den 2 verdenskrig, så er UNIFIL veteranene de som har fått den meste stemoderlige behandlingen. Frem til 2000 tallet, så var det svært få tiltak som var øremerket eller rettet mot veteraner. Første store skrittet kom i 2009. Da hadde vi dessverre allerede mistet en del. Noen av naturlige årsaker som alder, andre fordi de ikke orket å stå i det mer. Selvmordsstatistikken er en ting, men det jeg betegner som langsomt selvmord, regnes ikke med i dette. Da snakker jeg om de som ved hjelp av piller og alkohol langsomt blir borte. Personlig kjenner jeg to selvmord, men også to som døde altfor unge på grunn av overdrevet alkohol og pillebruk. Her har vi en lang vei å gå enda.

 

Når jeg kommer ved Nationaltheateret så går det virkelig opp for meg hva som skjer. Oslo hyller oss. De vet at vi er veteraner, og folk klapper spontant. Vi får en anerkjennelse jeg aldri har opplevd i Norge før. Ja, jeg har opplevd det i USA, og på Soldier Ride i Tyskland, men aldri i Norge på den måten. Folk takker oss for vår tjeneste. Jeg får tårer i øyekroken og en deilig stolthetsfølelse sprer seg i kroppen. Dette har vi ventet så lenge på. Jeg ser at andre rundt meg er blanke i øyene også. Dette trengte vi!

 

Min egen PTSD diagnose har aldri vært en venn jeg vil ha. Derfor vurderte jeg å droppe å reise til Oslo da jeg visste det ville være mange triggere. Samtidig så føler jeg meg tryggere sammen med andre veteraner, enn dersom jeg er alene blant bare sivile. Jeg bestemte meg for å dra. Det angrer jeg ikke et sekund på. Arrangementet ble gjennomført med tattoo presisjon, og da jeg ankom festningen klokken 1200, var det allerede noen tusen inne på Akershus Festning. En del kjente fjes var det. Litt morsomt å bli gjenkjent etter 20 år, men nå er ikke jeg en kameleon heller. Jeg har ikke forandret meg nevneverdig siden 1998.

Vi ble stilt opp etter kontingent. Det overrasket meg litt at vi var færrest fra de siste kontingentene, tallet som er angitt er over 2000 oppstilte. Det ble bråutdelt UNIFIL minnemynt til alle. En vakker mynt fra Forsvarets Veterantjeneste. Den var det mange som satte svært stor pris på. Meg inkludert. De militære korpsene som skulle delta på Military Tattoo i Oslo stilte seg opp. Det var militær marsjmusikk, sekkepiper, og mine favoritter. Italienske Bersaglieri. Som de bergjegerne de er, så innehar de en O2 kapasitet de fleste av oss bare kan drømme om. Det er den høyeste hornblåsingen jeg noensinne har hørt!

Vi gikk bak HV musikken. I det øyeblikket vi kommer ut av porten på festningen, så står det folk linet opp på sidene. De klapper. Klapp for veteranene ropes det, og folk klapper. Jeg reflekterer ikke så mye over det akkurat der. Det er jo rett uten for festningen, og det er garantert mange pårørende i akkurat den mengden.

Men så skjer det samme litt lenger opp i Kirkegata, i nedre del av Karl Johan, ved Scotsman, på Egertorget, ved Stortinget, Nationaltheateret og på Rådhusplassen. Folk står langs fortauene og klapper for oss.

Når jeg kommer ved Nationaltheateret så går det virkelig opp for meg hva som skjer. Oslo hyller oss. De vet at vi er veteraner, og folk klapper spontant. Vi får en anerkjennelse jeg aldri har opplevd i Norge før. Ja, jeg har opplevd det i USA, og på Soldier Ride i Tyskland, men aldri i Norge på den måten. Folk takker oss for vår tjeneste. Jeg får tårer i øyekroken og en deilig stolthetsfølelse sprer seg i kroppen. Dette har vi ventet så lenge på. Jeg ser at andre rundt meg er blanke i øyene også. Dette trengte vi!

Jeg unner alle veteraner den følelsen av å bli anerkjent for den innsatsen man har gjort for Konge og Fedreland. Noe skår i gleden er det. Nrk, kanalen det norske folk betaler for, har før jubileet reportasjer med negativ vinkling, og gidder ikke engang å komme med et nyhetsteam til den største paraden med soldater i Oslo siden 1945.

Takk til Forsvaret, og Forsvarets Veterantjeneste spesielt for å arrangere dette. Dette var en stor opplevelse for mange, og ordene anerkjennesle og respekt som står på minnemynten var det mange som sa de følte de fikk for første gang. 1 minutt stillhet for de som ofret alt var også et godt øyeblikk. Norske soldater i utenlandstjeneste kommer alltid hjem, selv om noen kommer svøpt i flagget. Dette er et stort skritt i den alminnelige oppfatningen av våre veteraner, men vi må jobbe for at alle skal komme helt hjem også. Det er veteraner som i tiår har kjempet mot systemet for å få grunnleggende rettigheter. Den dagen vi kan melde at alle virkelig er hjemme, da kan vi hvile på laurbærene.

 

Frank Sandbye-Ruud UNPROFOR/UNIFIL/KFOR/ISAF