Sommaren är kort…

Jeg skal sitere et refreng, Jokke og Valentinerne, Her Kommer Vinteren:

“Her kommer vinteren
Her kommer den kalde, fine tida
Her kommer vinteren
Endelig fred å få”

I Norge snakker vi om høst- og vinterdepresjonen. Den kalde fine mørke tiden som virker uendelig og skremmer de fleste inn i husene, inn under teppet og på med ullsokker.

Etter 5 år med diagnosen PTSD (jeg har hatt PTSD siden 2000), så kan jeg fortelle at for min del har sommeren vært den aller verste tiden.

Når man isolerer seg, så er det ingen som reagerer på at man er innendørs under vinteren. Det er nesten mer norsk å gå i hi, enn lusekofte og brunost. Kun idioter går ut når det sludder sideveis 360 grader, eller kuer kommer i lav høyde over fjellet med vinden.

Sitter du inne på sommeren kommer reaksjonene. Hvorfor er du inne i det fine været? Kom deg ut i solen! Du skal vel delta på 17 mai? Før invitasjonen slutter å komme, så blir man invitert på båtturer, grillfester og turer. Mye mer enn på vinteren.

Er man innsenødd på sommeren, så ser man været, man hører latteren fra folk utendørs, fuglene synger og irriterende naboer sitter ut og fester til 0400 flere helger på rad. Det øker ikke bare isolasjonsfølelsen, det gjør depresjonen mye kraftigere. Det er min dyrekjøpte erfaring.

Et av problemene jeg har oppdaget i min PTSD “karriere” er at jeg ser at jeg er ikke alene. Mange jeg snakker med sier nøyaktig det samme. Det er en av de tingene som plager meg mest. Hvorfor må vi alle gå i de nøyaktig samme fellene? Hvorfor kan vi ikke lære av hvor minefeltene er? Hvorfor kan vi ikke dra nytte av andres erfaringer?

Noe av svaret er selvfølgelig at vi må alle utvikles i vår PTSD, det er ingen store snarveier. Men vi kan lære faresignalene så vi ikke alle ramler utfor kanten. Da er veien tilbake så uendelig mye lenger.

Thomas Ledin har den udødelige klassikeren Sommaren är kort. Refrenget går som følger:

“Sommaren är kort
de mesta regnar bort
men nu är den här
så ta för dig
solen skiner idag
hösten kommer snart
de går med vindens fart
så lyssna på mig
solen skiner
kanske bara idag”

Jeg er i dag på et bedre sted. Hovedgrunnen er at jeg fikk god hjelp fra SIOPS, et opphold på Modum Bad og en fantastisk terapeut. Ingen gjorde jobben for meg, men jeg fikk verktøyene til å starte på å bygge meg selv opp igjen.

Det som GARANTERT hjelper er eksponering. Eksponer deg for det som er utrygt. For de fleste av oss så er det sosiale sammenhenger. Sommeren er en fantastisk tid til å gjøre akkurat det.

Det er lyst og varmt ute, så man blir ikke “ambushed” like lett. Folk er mer lettkledd, noe som både er en fest for øyet, men også mindre “farlig”. Det er vanskeligere å skjule farligere gjenstander når påkledningen er minimal.

De som ikke kjenner militær PTSD vil kanskje synes dette er latterlig, men de glemmer at vi er på patrulje hver dag, på jakt etter fiender og trusler.

 

Det som GARANTERT hjelper er eksponering. Eksponer deg for det som er utrygt. For de fleste av oss så er det sosiale sammenhenger. Sommeren er en fantastisk tid til å gjøre akkurat det.

 

Mitt råd er så absolutt: Sommaren är kort, bruk den for alt den er verdt! Tving deg selv til å møte solen. Det er i den varme fine tiden vi bygger “fettlageret” (overskuddet) til å klare oss gjennom mørketiden. Det trenger ikke å være mye i starten. Bare gå en tur ute. Du trenger en plan. Ikke ta helt av. Første uken kan være: 5 av 7 dager skal jeg gå en 30 minutters tur utendørs.

Spis iskrem, nyt solen, bli trygg på deg selv! Ha en fantastisk sommer! Spør meg gjerne om råd, vi er alle forskjellig men akk så like.

Frank Sandbye-Ruud