Veteran fra Afghanistan og mannskap på veteranseilas 2016 og 2017

Veteranseilas? Jeg husker at jeg leste noe om det på Facebook. Sommeren 2016 nærmet seg, og flesteparten av familie og venner hadde ferien i boks, hva skulle jeg finne på i år da? Ukene seilasen skulle gå passet godt med min egen ferie, jeg bestemte meg for at dette måtte jeg sjekke ut. Hele livet har jeg hatt tilknytning til sjøliv, så dette måtte jo bli en opplevelse for livet.
Det var umulig å vite hva som ventet meg, den dagen jeg møtte opp på kaia på Bygdøynes første gang. Jeg skal ærlig innrømme at allerede når jeg gikk om bord skonnerten Svanen, med bare ukjente folk, så ble jeg usikker på om dette var noe for meg. Lite visste jeg at når siste dag kom, så ville jeg ikke gå i land igjen. Dette skulle bli starten på et nytt nettverk.

Livet om bord på skonnerten Svanen er ganske annerledes enn hjemme. Leveforholdene ombord er enkle, vi bor tett i lag, men det gikk overraskende greit. Litt mobil-panikk hos enkelte pga begrensa lademuligheter til tider, men det var i grunn godt å få avstand fra sosiale medier osv. Noen sover i hengekøyer som er rene svanemadrassen for vonde rygger. Noen sover i en bikke, en knøttliten ett-roms inni veggen. Bikke nr 12 ble min plass, og der sov jeg så utrolig godt. Enten man sovnet til plaskregn på dekk, vinden som ulte i mastene, eller bølgeskvulp.

Med på turen følger også en del plikter. Byssetjeneste, nattevakt, vasking, utkikk og bøye-vakt, heise seil, ta ned seil, fire ned jolla og dra opp jolla, det gikk sin gang. Døgnet rundt dekker hvert sitt vaktlag sine ansvarsområder, alle jobber sammen for at Svanen skal være i drift. Hver sin oppgave har sin sjarm syns nå jeg. Til tross for arbeidsoppgaver så ble det da likevel tid nok til sosialisering og egentid. Nede i banjeren var det stadig kortspill, knute-læring, håndarbeid, lesing og skriving, musikk og prat, mange koselig stunder der, når man ikke var på dekk i all slags vær.

Veteranseilas har åpnet nye dører for meg. Jeg kan absolutt anbefale alle veteraner en tur som dette. Du trenger ikke maritim kunnskap fra før, man lærer mye underveis. Nye vennskap, samhold, kameratstøtte, mestring, læring, koble av fra ”støyen” hjemme.

Første sommeren jeg var med, var jeg ikke helt forberedt på et ganske vanlig fenomen til sjøs. Nemlig mating av krabbene – sjøsyke. Ferden over Skagerrak ble tøff for de fleste med meterhøye bølger fra alle kanter. Jeg husker jeg hang over rekka, hvor en hardbarka veteran holdt fast i hetta mi med den ene armen, og spiste brødskive med den andre. Det ble spørsmål om vi skulle snu, men det var ikke aktuelt for noen av oss, Skagen ventet. Når vi la Svanen til kai der og ikke minst til tørk, så angret vi ikke et sekund. Sommeren klinka til, og det ble et herlig opphold der. Ironisk nok fikk vi omtrent ikke et vindpust på veien hjem igjen.

Jeg sitter igjen med så mange gode minner, her kommer noen fra fjorårets seilas. På turen til Lysefjorden fikk vi typisk norsk sommervær underveis. Jeg kom meg ikke til Prekestolen, men jeg var heldig som hadde utkikksvakt, mens resten av gjengen søkte ly for været, for når vi seilte tilbake fikk vi se alle de små menneskene som sto på toppen. Med stor interesse for redningstjenesten fra før av, så ble det et høydepunkt å få være markør for 330-skvadronen under MOB-øvelse. Tenk å bli heisa opp fra en jolle, og se Svanen fra fugleperspektiv, det var bare helt fantastisk. En dag kom tre veteraner tilbake fra fisketur med 52 makrell, det ble den beste middagen om bord, ingenting smaker bedre enn nystekt makrell og agurksalat på sommeren. Jeg tror jeg luktet makrellos resten av turen pga byssetjeneste den dagen. I Arendal tok noen av oss et seilkurs, og alt jeg tenkte på etterpå var at nå blir jeg nødt til å skaffe meg en egen seilbåt. Overnatting på Lyngør fyr og kysten i området vekket gamle minner, på øya rett ved ligger nemlig Risøy Folkehøgskole der jeg gikk på skole ett år. Og som om det ikke var nok å bli heisa til himmels med 330, så måtte jeg utfordre høydeskrekken videre med klatring til topps av masta underveis på siste etappe retning Bygdøy.

Veteranseilas har åpnet nye dører for meg. Jeg kan absolutt anbefale alle veteraner en tur som dette. Du trenger ikke maritim kunnskap fra før, man lærer mye underveis. Nye vennskap, samhold, kameratstøtte, mestring, læring, koble av fra ”støyen” hjemme. I tillegg så trenger ikke alt være over når man kommer hjem fra seilas, en god dugnadsgjeng er etablert, og det trengs enda flere. Svanen er rundt 102 år gammel nå og det er mye arbeid med vedlikehold for å holde henne i drift.

Meld dere på seilas, og hvis mulig, heng dere med på dugnad i forkant og bli kjent med Svanen og gjengen. Det blir en tur for livet 🙂 

Kristine